Hun arbeider hovedsakelig innenfor sjangrene dokumentar og art, både i det kommersielle og i egne prosjekter. Inspirasjon hentes ofte fra musikk, film og litteratur.
Trude har stilt ut arbeider på GALLERI CUBEN (2011), Aker Brygge (2011) og Spirit Level V på Galleri TM51 (2013).
Trude sier:
Jeg fotograferer fordi jeg må. Det er det som gir meg rom til å puste og å finne min plass i enorme mengder med input og stimuli. Jeg trenger å stille spørsmål, hvis ikke kan man fort bli dratt dit kreftene drar. Som bølgene på havet. Jeg trenger å skape et rom til å stå støtt. En stund skulle jeg redde verden, og fotografiet skulle være et verktøy. Jeg er blitt ydmyk nok nå til å forstå at det ikke er min oppgave. En klok mann sa en gang; «Jeg har talt om ting jeg ikke forstår, om det som er så underfullt at jeg ikke kan skjønne det. Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske.» Men vi skal aldri slutte å stille spørsmål og lete etter sannheter.
Det jeg driver med er ikke en dokumentasjon eller en dagbok av mitt liv, som jeg forstår at mange tror. Det er derfor jeg selv har en abstrakt tilstedeværelse i bildene antar jeg. For meg dreier det seg om en følelse, et minne eller generelle sanseinntrykk og en nysgjerrighet som må utrykke seg. Og det blir en blanding av mitt eget med alt det andre jeg tar inn fra omgivelsene.
Jeg har ADHD. En side ved det for meg, er at det er vanskelig å sortere og sette grenser for inntrykk og stimulanse. Det blir en overload som av og til kan skape en mental utmattelse. Jeg tar inn alt jeg har rundt meg. Ting som blir sagt, og også det som forblir usagt, følelser, lyder, energi osv. En konstant flyt inn. Min måte å sortere alt det jeg tar inn i løpet av en time, en dag og et liv - er gjennom bevegelse. Da rydder jeg opp. Av alt som kommer inn, må noe ut. Hadde jeg hatt mer ro i kroppen ville dette kanskje kommet ut som dikt eller et maleri. Men da jeg må bevege meg, ble fotografiet mitt verktøy. Fotografiet har en egen evne til å få meg ut av hodet og inn i nuet. Nærhet fremfor distanse. Men hva som tilhører meg eller ikke er vanskelig å skille. Jeg tenker at det heller ikke er så viktig. Vi er jo alle en del av noe større. Uten alt og alle rundt meg, ville jeg vært ingenting.
Lofoten er for tiden mitt verksted/min skrive- og malerstue. Det kan handle om røtter, en tilhørighet som skaper en slags trygghet for å utrykke meg. Men det er også voldsomt. Lofoten utfordrer. Det er store kontraster, skaperverket er så mektig og gudommelig. Det er vær, det er mørke og det er så innmari lyst. Livet er en syklus, jeg har en syklus. Alt er i bevegelse og forandring. Noe er mer trofast, som månen, men det meste er kommet på helt ville veier.
Trude Eng (born 1977) grew up in Asker, near Oslo. After spending 10 years in the financial world, an increasing curiosity led her to photography. Today, she runs her own photography business in Lofoten.
Portraits of people, places, and time are what lie closest to her heart. Her strength lies in communicating emotions and atmosphere through a poetic representation. It is often curiosity that drives her, and she uses photography both to seek, document, see, and understand.
She primarily works within the genres of documentary and art, both commercially and in her own projects. Inspiration is often drawn from music, film, and literature. Trude has exhibited works at GALLERI CUBEN (2011), Aker Brygge (2011), and Spirit Level V at Galleri TM51 (2013).
Trude says:
I photograph because I have to. It gives me space to breathe and to find my place amid the enormous amount of input and stimuli. I need to ask questions, otherwise, one can easily be dragged where the forces pull, like the waves of the sea. I need to create a space to stand firm. For a while, I wanted to save the world, and photography was to be the tool. I have become humble enough now to understand that this is not my task. A wise man once said, "I have spoken of things I do not understand, of things too wonderful for me to know. Therefore I retract my words and repent in dust and ashes." But we should never stop asking questions and searching for truths.
What I do is not a documentation or a diary of my life, as I understand many people believe. That is why I suppose I have an abstract presence in the images. For me, it is about a feeling, a memory, or general sensory impressions and a curiosity that needs to be expressed. It becomes a blend of my own experiences with everything else I take in from the surroundings.
I have ADHD. An aspect of it for me is that it is difficult to sort and set boundaries for impressions and stimuli. It becomes an overload that can sometimes create mental exhaustion. I take in everything around me. Things that are said, and also what remains unsaid, feelings, sounds, energy, etc. A constant flow in.
My way of sorting everything I take in during an hour, a day, and a life is through movement. That is how I clear things up. Of all that comes in, something has to go out. If I had more peace in my body, this might come out as poetry or a painting. But since I need to move, photography became my tool. Photography has a unique ability to get me out of my head and into the moment. Closeness instead of distance. But what belongs to me or not is hard to distinguish. I think it is not so important. We are all part of something bigger. Without everything and everyone around me, I would be nothing.
Lofoten is currently my workshop/my writing and painting studio. It can be about roots, a belonging that creates a kind of security for expressing myself. But it is also intense. Lofoten challenges. There are great contrasts; creation is so mighty and divine. There is weather, there is darkness, and there is so much light. Life is a cycle; I have a cycle. Everything is in motion and change. Some things are more constant, like the moon, but most things have gone wildly astray.
”Tunellsyn” mot Havet. En permanent fotoutstilling i en nedlagt tunell på øya Skrova med historiske bilder som dokumenterer livet i Nord Norge fra fotografiets begynnelse og frem til i dag. Den 250 meter lange tunellen ble sprengt ut på sekstitallet for henting av fisk på brygga. Utstillingen har hundre bilder, fra 1890 til 1985. Tre fotografer er representert. Sven-Ivar Carlsson bodde lange perioder på Skrova, og han fotograferte hverdagsliv på sjøen og hjemme hos Skrovaværingene. Sven-Ivar Carlsson har størst andel av de hundre bildene i tunellen, men Wilse har mange arbeidslivsbilder fra Skrova, og det er noen flotte bilder av Nicolai Marcelius Helgesen.
